DSC_0086-3

Om å konvertere på julaften

Jeg har hørt om det i lunsjen, blant kollegaer eller i familieselskap fra inngifte tanter.  Men jeg har aldri vurdert det selv, å konverte fra ribbe til pinnekjøtt. Men det var før i år.

Vi holder på å ta flere produktbilder til nettsiden vår Spesialitet.no og en dag rett under jul fikk jeg en pakke fra Voss Kjøttindustri inn på kontoret. Første spørsmål som ble prekært da to pinnekjøttsider, plutselig  og noe malplassert, lå på pulten min; Hvordan lagres dette kjøttet? Noe sa meg at kjøleskap ikke var tingen. Og etter en kjapp telefon til Vestlandet fikk jeg bekreftet dette. Den rotete uteboden hjemme ble forvandlet til stabbur.

Det moderne stabburet

I mens vi ventet på at den travle fotografen skulle få tid til dette ekstra oppdraget i julestria, ringte jeg enda en gang til Vestlandet for å spørre litt mer om hvordan dette kjøttet skulle behandles og ikke minst hvordan det hadde vært behandlet.

- Jeg har klemt mer på dette enn på kona mi i høst, sa daglig leder for Voss Kjøttindustri, Arne Merkesdal.  I motsetning til vanlig pinnekjøtt som kan gå gjennom et automatisert klimaanlegg på 14 dager lar Voss Kjøttindustri vestlandsklimaet gjøre jobben. Det tørkes i omlag en måned og Arne går og klemmer på sidene stadig vekk for å avgjøre når det er klart. Jeg hentet også  frem en artikkel fra Avisa Hordaland fra i høst.

Jeg begynte å få lyst på pinnekjøtt!

Og ikke minst, jeg hadde i hele høst irriterte meg vanvittig over ribbepriskrigen. Sinne fra i fjor hang også igjen. Å selge kjøtt på dumpingpriser tjener ingen noe på, hverken bonden, dyra eller forbrukeren. Det gjør bare forbruker vant til for billig kjøtt og det vil ikke dreie dyreholdet i norsk landbruk i riktig retning. Det var og et sitat fra en kjøpmann i en artikkel i Dagsavisen som gjorde meg ekstra trassig. Han synes det var festlig at julegrisen gikk til hundemat. Nei, jeg skulle ikke støtte opp under billigribba. Og jeg var vel strengt tatt for sent ute til å skaffe meg ribbe fra en produsent og forhandler jeg viste tok maten på alvor. Pinnekjøttet kunne bli en kjær redning!

Og en travel ettermiddag stilte jeg mannen min det store spørsmålet: Skal vi ha pinnekjøtt på julaften?

Han svarte ja. (Det viste seg senere at han egentlig ikke hadde oppfattet spørsmålet helt korrekt, men sto for svaret denne travle ettermiddagen)

Nå var det gjort. Bare en rask telefon til moren min kunne gjøre om på beslutningen.

Svaret herfra var noe uventet. Hva med barna da? spurte hun. Akkurat som hun ikke ville innrømme sin egen julekonservatisme.

Barna mine, som ennå går i barnehagen, hadde jo ennå ikke hadde fått noen preferanser for det ene eller det andre. Det lå en frihet i dette, tenkte jeg. Vi kunne bli en pinnekjøttfamilie!

Ja, vi skulle ha herlig pinnekjøtt!

- Du må sage løs beina med en sag, sier Arne Merkesdal.

Jeg skulle ikke være noen dårligere enn vestlendingene. Dessuten så viser slektstreet mitt aner til både Jølster og Bergen, så jeg skulle klare å håndtere en pinnekjøttside, tross min status som Oslo-jente.

- På Vestlandet henter de først et juletre i skogen, så renser de sagen, tar seg en juleøl og går løs på pinnene. Det blir en del banning da, ler Arne, igjen på telefon fra Voss.

Men så skjer det noe. Jeg står og tar oppvasken etter lunsj på kjøkkenet vårt. Det er tre dager igjen til julaften.

Jeg kjenner en snikende uro. Minnene fra mitt livs beste ribbe, den som mannen min lagde i dampovnen vår i fjor, lar seg ikke skyve bort. Den begynner å kjennes alvorlig,  denne julemat-beslutningen. Jeg har lyst å ringe noen som har konvertert før. Blir det liksom jul selv om ribba ikke går på bordet klokken 1700? Jeg kjenner jeg ikke tørr å prøve selv. Dessuten er julaften er av de få dagene i året mannen min lager mat. Han er ribbeeksperten. Pinnekjøttet må jeg sikkert ordne selv, siden det var min fikse idé.

Jeg tekster rakst til moren min og mannen min.

«Det blir ribbe. Noen protester?» Betingelsen er at jeg får tak i «dyr» ribbe.

Svarene kommer rakst.

«Nei:-)» og «Det er fint med tradisjoner.»

Dagen for fotografering og siste frist for å få tak i ribbe, kommer.  Bondens Marked har en ekstra dag på Valkyriens plass på Majorstua. Med sagen i veska og mange hundrelappsedler i lommeboka drar jeg og eldstemann avgårde for de store oppdragene.

Til ære for fotografen og bildene, får jeg saget i vei! Og det blir tatt fine bilder som skal publiseres på spesialitet.no.

Se jeg klarer det!

Så er spørsmålet: Får jeg tak i ribbe?

Med ribbein fra et helt lam i sekken setter vi oss på t-banen og farer avgårde for å rekke Bondens Marked. Ribba skal ikke bli utsolgt før vi kommer. Vi har ikke tid til ekstra turer til  Ultra som Økoprat rapporterer har økolgisk ribbe igjen.

Oh hellige julemat! Bønder fra Øvre Bakken Gård er på plass. De har ribbe og jeg får til og med spurt om grisen har hatt det bra. Med Løten-dialekt blir jeg forsikret om at ja den har hatt det topp!

Vel hjemme igjen henges pinnekjøttet opp igjen i stabburet. Vi lar julemat være julemat en stund og drar og handler juletre på nærmeste utslag.

Om enn i motsatt rekkefølge får jeg  i hvertfall følt meg litt som ordentlig vestlending når jeg sager treet i bånn så det får plass under taket.

Strengt tatt sa jo Arne at tradisjonen var at man saget ned treet først,  før pinnekjøttet sages løs.  Jeg synes likevel at to sageøkter, både av en pinnekjøttside og et juletre får holde for denne byjenta.

Treet var for øvrig fra Hamar. Grisen fraLøten. Jeg fikk sagd både pinnekjøtt og et juletre. På en måte gikk alt opp til slutt. God jul med den tradisjonen du enn måtte ha!

Hilsen Ragna (en i år noe førjulsforvirret informasjonsrådgiver i Matmerk)

P.S Pinnekjøttet skal stå for et annet festmåltid i julen. Og det urøkte pinnekjøttet skal henge frem til påske!

Pinnakjøtt fra Voss Kjøttindustri i litt uvante omgivelser.

Spesialitet-merket

Det sorte merket viser deg vei til unike smaksopplevelser produsert av lidenskapelige produsenter. Se etter Spesialitet-merket og du finner produkter utenom det vanlige, enten fordi det er brukt en spesiell råvare eller fordi det er produsert etter en spesiell metode. Matmerk eier Spesialitet-merket og det er et uavhengig fagutvalg med bred faglig kompetanse som bistår oss i å godkjenne søknadene

Dette innlegget ble publisert i Spesialitet, Stolt Matbransje og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>