Mat fra Norge

Kronikk om Facebook-bilder og drømmemat.

I siste nummer av Mat fra Norge har jeg en kronikk hvor jeg med skrekk og gru tenker på turister som poster bilder av maten kjøpt i Norge på Facebook. På tide å beskytte flere matskatter så flere kan starte å drømme om Norge som ferieland.  Fra Mat fra Norge, nr 4 2012:

Denne jorda og dette havet skal gi deg mat

Tenk deg en turist i en fiskedisk ved havneområdet til en norsk liten småbygd. Området er så vakkert at vedkommende gjenfant romansen med kona si og la ut fantastiske panoramaer av kystlandskap på Facebook-profilen sin. Vedkommende skal ha litt lett snacks og går for et par fiskekaker i en dagligvarebutikk.  Typisk norsk tenker han.  Fornøyd går han til kassa og strener ut mot havna for å ta inn de siste solstrålene mens han spiser noen gode fiskekaker fra fiskedisken.

Men så, skrekk og gru!  Det er ikke lenger et vakkert postkortbilde som legges ut på Facebook. Men innholdsfortegnelsen på fiskekaka han nettopp kjøpte 5 min siden.  Is this food? Steinbitkake laget på fremmede latinske fiskesorter, 3-5 ugjenkjennbare ingredienser samt noen e-stoffene og fiskearoma (!)

Slike scenarioer kan repeteres i mange uendelige variasjoner rundt forbi i dette landet. Det er mange gode initiativ. Og Hanen er vel verdt å merke seg som veileder på norske veier. Men det er ikke å stikke under en stol: Vi er et stykke unna før den lokale maten med den særegne, stedsbunde karakteristikken er lett tilgjenglig. Ikke alle turister drar innom restauranter og hoteller i særklasse.

Mye av den beste maten og råvarene havner nettopp der, på restauranter og hoteller. Mens vi i vanlig norsk dagligvare må vente til langt ut i juli nesten for nypoteter eller på norske epler i oktober, så har restaurantene allerede servert det på menyen en måneds tid. Ikke rart Ola og Kari begynner å fortrekke franske amadin-poteter og globale  eplemerkevarer.  Men det er en annen sak.

Turisten er en viktig del av norsk reiseliv. Derfor må vi gi ham muligheter til å sende positive bilder og beretninger om maten han og hun spiste. Vi må sørge for at fortellingene når hjertene. Fortellingene om Vestlandsbonden som fortsatt driver gård på en fjellhylle i et av Unescos verdensarvområder eller om eplesideren som er fra verdens beste epler i Hardanger, eller om spekepølsen som faktisk lufttørkes i Valdres.  Hvor ellers i verden kan du si at de lufttørker fisk som i Lofoten?

Minst like viktig eller enda viktigere enn turisten, er vi nordmenn. Vi som klarer oss her, gjennom hele mørketiden, holka og sluddeføret. Vi må også  kjenne våre egne historier. Vi må kjenne til hva dette hardføre klima faktisk gjør med maten vår. Vi må ikke bli fremmedgjorte til vår egen natur. Den jorda vi blir født av, hvilke matskatter kan den gi oss?

Beskyttede betegnelser er en merkeordning som skal vise vei til slike produkter. Den viser vei til produkter hvor det er dokumentert en sammenheng mellom produktets egenskaper  og geografiske forhold eller tradisjonelle metoder.

Beskyttede betegnelser gir også juridisk vern. Ingen andre kan misbruke det omdømmet generasjoner med  dyktige håndverkere og bønder har brukt generasjoner på å bygge. Hvor skuffa hadde du ikke blitt om Rakfisk fra Valdres kun fantes i kopikvalitet?  Valdres-rakfisk hadde bare vært et fjernt minne, et utvannet begrep for rakfisk. Eller hva med Gulløye fra Nord-Norge. Det er unektelig et velklingende navn på en potet? Sikkert mange som syntes det hadde vært fristende å bruke dette navnet på en hvilken som helst potet fra Nord- Norge for å selge litt mer. Det siste var det faktisk noen som gjorde. Men siden Gulløyepoteten er beskyttet ble dette slått ned på av Mattilsynet.

I dag kan vi mange produkter som fortsatt ikke er beskyttet. Personlig skulle ønske jeg lett kunne finne ekte norsk røkelaks i butikken, røkt laks uten saltlake, røkt i Norge. Nå trenger man briller eller inngående bransjekunnskap for å velge. Matmerk har en 10 på topp liste over mat vi vil beskytte. Norsk røkelaks er med på denne, men også pinnekjøtt, klippfisk og Vossakorv.

I Europa er tilsvarende  ordning en del av viktig kulturkunnskapen.  Der har man beskyttet mat siden 1600-tallet.  Franskmennene ga beskyttelse til Roguefort i 1666. Det var starten på det som har blitt en av verdens mest kjente ordninger for beskyttelse av produktnavn, AOC. Siden den gang har produkter som fetaost, mozarella og falukorv fått beskyttelse i EU.

Norsk dagligvare viser for tiden stor interesse for mat med lokal identitet. Så det kan hende at vi snart kan la turistene slippe inn norske matbutikker der vi selv får handlet ekte vare, garantert fra den jorda vi går på hver dag eller kyststripa vi har rett utenfor- og ikke noe som kommer milevis unna.

I hjemlandet kunne turisten fortsette å drømme om Norge fordi han så merket for beskyttelse på røkelaks fra Norge. Han visste da at det var ekte vare og at det norske flagget ikke var et billig markedsføringstriks.  Vi som ble igjen når mørket senket seg og snøen la et dekke over landskapet, kunne ta frem maten og tenke over hvilke matmirakler som utspiller seg i vår krok av verden.

Dette innlegget er skrevet av informasjonsrådgiver i Matmerk, Ragna Kronstad og har stått på trykk i Mat fra Norge, nr 4 2012.

 

 

Beskyttede betegnelser

De blå og hvite merkene viser vei til norske matskatter. Produktet har oppnådd status som en beskyttet betegnelse og har fått et offentlig og juridisk vern mot kopiprodukter. Det er da også dokumentert at produktets særegne kvalitet og omdømme stammer fra et bestemt geografisk område eller en tradisjon. Landbruks- og matdepartementet eier beskyttede betegnelser. Matmerk har som oppgave å veilede og informere om ordningen.

Dette innlegget ble publisert i Beskyttede betegnelser, Stolt Matbransje og merket med , . Bokmerk permalenken.

En kommentar til Kronikk om Facebook-bilder og drømmemat.

  1. Siri sier:

    Hurra! Så flink du er :) Min britiske kjæreste mener at de fleste turister ikke har råd til å kjøpe god, norsk mat når de er på ferie i Norge (fordi alt annet er så dyrt). Jeg tror det er viktig å huske på at prisnivået vårt nok virker avskrekkende på mange utlendinger … Men vareutvalget i butikkene har selvsagt også mye å si, de fiskekakene med fiskearoma er jo å få i enhver matbutikk Norge rundt. Når du jobbet på Rema, kom det opp om turister stopper og handler med seg mat derfra? Vi pleier å kjøre Oslo-Mo i Rana hver sommer for å besøke bestemor i nord, og siden restaurantutvalget er såpass skrint langs veien, pleier vi heller å handle i lokalmatavdelingen på Coop e.l. De er ofte overraskende skattkamre som inneholder grunnlaget til noen skikkelig trivelige pikniker langs E6! Jeg tror det er sånn man må få lokalmat ut til massene. Det er jo Røros-meieriet et godt eksempel på!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>