Italieneske merker

Merking på italiensk

Gjesteblogger Martin Indrehaug som er gastronomistudent på Universita di Scienze Gastronomiche i Bra, Piemonte, mener merking av mat er noe som har en høy stjerne i støvel-landet. Her er hans guide til de Italienske merkene som er nært beslektet med den norske merkeordningene Beskyttede betegnelser.

I Italia er det 3 offisielle merkeordninger som angår matvarer. Disse er håndhevet av EU og er: D.O.P. (Denominazione Origine Protetta),  I.G.P. (Indicazione Geografica Protetta), og S.T.G. (specialità tradizionale garantita).

D.O.P. står for «beskyttet opprinnelsesbetegnelse» og er en merkeordning til matprodukter som har særegne kjennetegn i tilknytning til området de blir produsert. Merkingen omfatter både naturlige faktorer som klima og miljøforhold, men også menneskelige faktorer slik som tradisjonelle produksjonsteknikker, og håndtverksmåter. Disse faktorene kombinert gjør at du kan nyte et unikt matprodukt fra et bestemt området. For å få sertifisert D.O.P. må bearbeidelsen og  de ulike stegene i produksjonskjeden være gjort i et begrenset geografisk området.  De som produserer D.O.P. produkter må følge strenge regler, og disse blir håndhevet av bestemte kontrollorganer.

Så har vi I.G.P. som står for «Beskyttet  geografisk betegnelse». Denne beskyttelsen er et indikeringsmerke som gies til matprodukt hvor en spesiell kvalitet, rykte eller andre kjennetegn avhenger av dens opprinnelse, og hvor bearbeidelsen og produksjonen foretas i et definert geografisk området. For å få IGP må minst en av produksjonsfasene skje i et bestemt området. For eksempel er en D.O.P. Parmesan ost produsert av kumelk fra spesifikke områder i Nord-Italia. Melken kommer altså fra disse bestemte stedene og all produksjon foregås der. I I.G.P tilfellet er derimot ikke alle faktorene for å oppnå sluttproduktet fra «territoriet» som merket indikerer. I.G.P beskyttede «Breasola della Valtellina» er en lufttørket saltet biffilet hvor dens tradisjonelle produksjonskjennetegn kommer fra provinsen Sondrio. Kjøttet kommer utelukkende fra lårene til mellom to og fem år gamle kveg, men det kan også komme fra storfe som avles utenfor provinsen.

Drar man til Italia vil man også legge merke til merker som heter D.O.P.-P.T.N. og I.G.P.-P.T.N., hvor bokstavene PTN står for Protezione Transitoria Nazionale som på litt kronglete norsk blir«Nasjonal sikkerhet overgangsordning». Dette vil si at produktene har fått en midlertidig beskyttelse på nasjonalt nivå og er i en pågående behandling av anerkjennelse på europeisk nivå.

Til slutt har vi S.T.G. som er en merkeordning som står for «Tradisjonell spesialitet garantert». Dette merket er ment for å beskytte matprodukter som er karakterisert av tradisjonelle produksjonsmetoder. I motsetning til merker som «beskyttet opprinnelsesbetegnelse» (DOP) og «Beskyttet geografisk betegnelse» (IGP) er denne beskyttelsen siktet til landbruk og mat som har en  «spesifisitet» knyttet til de produksjonstradisjon av et området, men som ikke nødvendigvis er produsert bare i det området. I Italia er det bare to produkter som har oppnådd denne betegnelsen og de er «Pizza Napoletana» og «Mozzarella» laget av vannbøffelmelk.

DOP, IGP og STG tilsvarer henholdsvis de norske merkene «beskyttet opprinnelsesbetegnelse», «beskyttet geografisk betegnelse, og «beskyttet tradisjonelt særpreg».

For vin er det egne ordninger og de er D.O.C (Denominazione di origine controllata), D.O.C.G (Denominazione di origine controllata e garantita) og I.G.T. ( Indicazione geografica tipica).

Kort sagt krever både DOC og DOCG at produksjonen skjer i et bestemt geografisk området, ved hjelp av definerte metoder og at kvalitet tilfredsstiller en streng standard. Behovet for DOCG-klassifiseringen oppsto ved at mange i den italienske vinsektoren mente at DOC-klassifiseringen var for lett å oppnå. Slik oppstod en ny og langt strengere DOCG-ordning. Hovedforskjellen mellom de to klassifiseringene er at DOCG-vin alltid blir analysert og prøvesmakt av lisensierte vineksperter før den blir tappet på flasker. For å forhindre juks blir all DOCG-vin utstyrt med et nummerert segl på korken.

IGT er en mindre streng, men også forskjellig merkordning som indikerer at vinen kommer fra et  angitt området som har tradisjonelle kjennetegn for bestemte produksjonsmetoder og vinsorter.

I tillegg er det også andre reguleringer som for eksempel «Classico» som bare kan brukes dersom vinen er produsert i en region hvor en spesiell vin har blitt produsert «tradisjonellt» og «Riserva» som bare kan brukes dersom vinen har blitt lagret minst to år lengre enn det som er vanlig for den vinen.

 

Skrevet av Martin Indrehaug gjesteblogger fra  Universita di Scienze Gastronomiche i Bra, Piemonte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Beskyttede betegnelser

De blå og hvite merkene viser vei til norske matskatter. Produktet har oppnådd status som en beskyttet betegnelse og har fått et offentlig og juridisk vern mot kopiprodukter. Det er da også dokumentert at produktets særegne kvalitet og omdømme stammer fra et bestemt geografisk område eller en tradisjon. Landbruks- og matdepartementet eier beskyttede betegnelser. Matmerk har som oppgave å veilede og informere om ordningen.

Dette innlegget ble publisert i Beskyttede betegnelser, Uncategorized og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>